Ja, vi elsker dette landet

1
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem, —
elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor
og den saganatt som senker
drømmer på vår jord.
Og den saganatt som senker,
senker drømmer på vår jord.

2
Dette landet Harald berget
med sin kjemperad,
dette landet Håkon verget,
medens Øyvind kvad;
Olav på det landet malte
korset med sitt blod,
fra dets høye Sverre talte
Roma midt imot.

3
Bønder sine økser brynte
hvor en hær dro frem;
Tordenskjold langs kysten lynte,
så den lystes hjem.
Kvinner selv stod opp og strede
som de vare menn;
andre kunne bare grede,
men det kom igjen!

4
Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!

5
Hårde tider har vi døyet,
ble til sist forstøtt;
men i verste nød blåøyet
frihet ble oss født.
Det gav faderkraft å bære
hungersnød og krig,
det gav døden selv sin ære —
og det gav forlik.

6
Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet,
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen,
gikk vi søderpå;
nu vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

7
Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud!
Landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt, hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett,
har den Herre stille lempet,
så vi vant vår rett.

8
Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Og som fedres kamp har hevet
det av nød til seir,
også vi, når det blir krevet,
for dets fred slår leir.

1
Sim, nós amamos este país,
À medida que se levanta,
Enrugado, desgastado pelo tempo, sobre o mar,
Com os milhares de lares.
Ama, ama-o e pensa
Nos nossos pais e mães
E na odeisseia nocturna que envia
Sonhos para a nossa terra.



2
Este país Haroldo uniu
Com o seu exército de heróis,
Este país Haakon protegeu
Ao mesmo tempo Øyvind cantou;
sobre o país Olavo pintou
Com o seu sangue a cruz,
Da sua alteza Sverre opôs-se
Contra Roma.

3
Os agricultores os seus machados afiaram
Onde quer que um exército fosse,
Tordenskjold pela costa lutou;
Para que pudéssemos regressar a casa.
Até as mulheres ergueram-se e lutaram
Como se fossem homens;
Outros apenas choravam,
Mas isso cedo acabou!

4
Claro, não éramos muitos
Mas éramos os suficientes,
Quando algumas vezes passámos por provações,
E tudo estava em jogo;
Antes preferiríamos queimar a nossa terra
Que nos darmos por vencidos;
Lembremo-nos apenas do que aconteceu
Lá em baixo, em Fredrikshald!

5
Os tempos difíceis com os quais lidámos,
Foram por fim rejeitados;
Mas na pior das situações, de olhos azuis
A liberdade nasceu para nós.
Deu(-nos) a força dos nossos pais para suportar
A fome e a guerra,
Deu à própria morte a sua honra -
E deu reconciliaçao.

6
O inimigo deitou fora a sua arma,
Olhou por cima da viseira,
Surpreendidos, junto dele aproximámo-nos,
Porque ele era nosso irmão.
Impelidos até à condição de vergonha
Fomos para o sul;
Agora nós, três irmãos, unidos permanecemos,
E assim deveremos permanecer!

7
Homens noruegueses nas casas e no campo,
Agradeçam ao vosso grande Deus!
O país quis Ele proteger,
Ainda que as coisas parecessem negras.
Todas as batalhas em que os nossos pais lutaram,
E as nossas mães choraram,
O Senhor silenciosamente se moveu
Para que ganhássemos os nossos direitos.

8
Sim, nós amamos este país,
À medida que se levanta,
Enrugado, desgastado pelo tempo, sobre o mar,
Com os milhares de lares.
E à medida que a luta dos nossos pais levantou
O país da necessidade de vitória,
Até mesmo, nós, quando nos é exigido,
Pela sua paz acamparemos.